Namibia og idrettskonferanse

Wahalo po nawa, meme and tate! e....Nawa? eee....Nawa too! Shirin geypi? Shiri nawa. Dette var en forsmak til et av hovedpråkene i Namiba, Oshivambo. Oshivambo deles gjerne inn i to undergrupper igjen som kalles for Oshikwanjama og Oshidonga. Språkene er like, både skriftlig og muntlig, med kun små forskjeller. Utrolig spennende å snakke dette flotte språket. De man møter blir også begeistret over at en oshilombo (hvit mann) prøver noen strofer. Namibia er et utrolig flott land med like flotte mennesker. Landet er to og en halv gang større enn Norge, men har bare 1,9 mill innbyggere. De fikk sin løsrivelse fra Sør-Afrika så sent som i mars 1991.

Next Step - konferansen i Namibia hadde et fokus på å styrke ungdommers rolle i idretten. Ungdommer kan og bør få større og mer ansvar. Det er de som er aktive, og derfor være delaktige i beslutningsprosesser. Delegasjoner fra hele verden kom til Windhoek, hovedstaden i Namibia. Ungdommene fikk en del ansvar de første dagene, men ble dessverre mer og mer usynlige utover i konferansen. Det var ikke ungdommene sin feil, men programmet.. Forrige Next Step - konferanse var i Livingstone (Zambia) hvor NIF og zambiske partnere hadde regien, en konferanse hvor ungdommene fikk fullt spillerom og masse ansvar. Husker da hvordan to ministre fra Nigeria undret veldig over hvorfor ungdommene fikk så mye ansvar. Etter hvert skjønte de hvorfor, fordi det ble et helt fantastisk resultat hvor ungdommene og lokalsamfunn hadde gjort en formidabel innsats. Litt selvskryt.. På konferansen i Windhoek derimot, var det ca. 300 deltakere, både de som jobber med små idrettsprosjekter på grasrota til ministre og olympiske gullmedaljevinnere. Til konferansen kom også mange gode kollegaer fra NIF, og vår kjære idrettspresident hadde tatt turen i tillegg. På turen besøkte hun også flere av våre idrettsfredskorpsere i Sør Afrika og i Namibia. Hun skrøt veldig av dem, og det synes jeg var storartet gjort. Hun har et stort hjerte for frivillige og idretten.

Under konferansen fikk vi presentert både Kicking AIDS Out nettverket og konseptet. Det var veldig mange nye organisasjoner som ville søke om medlemsskap. Dette er veldig interessant, siden jeg skal koordinere og videreutvikle nettverket videre. Generelt synes jeg likevel at det ble en konferanse med mange fine og velmente taler, men der stopper det også. På veldig mange konferanser skjer ikke akkurat det helt store under talene eller presentasjonene, men nettopp i korridorene eller under middagen. Det har jeg skjønt mer og mer..

Vi hopper litt over selve programmet for konferansen og går over til en olympisk guillmedaljevinner, Edwin Moses. Da jeg var tolv år drev jeg med fotball, friifrett og langrenn. Jeg måtte selvsagt ha gode joggesko... fattern sa at han skulle kjøpe noen gode jogge - og kokurransesko og jeg husker at vi kjøpte de beste skoene på G-sport: Diadora - hvite med en oransje stripe med Edwin Moses sin signatur. Det er klart jeg fortalte Edwin (på fornavn nå) hele historien. Det gledet ham, og han sa han hadde spart på dette skoparet selv. Edwin er fortsatt veldig engasjert i idrettsarbeidet for barn og unge. Han er en STOR mann, på alle måter..

I tillegg til jobb var det mange sosiale happenings. Veldig gøy å møte igjen venner og kjente fra fjern og nær. Sølvi har hjulpet til, lest, skrevet oppgave, vært på kafe, trent, badet og vært med på alle de sosiale eventene. I tillegg vil hun alltid huske Windhoek for en veldig spesiell email fra UiO.. Plutselig bykset Sølvi med lap-topen inn på møte hvor jeg satt.. Møtet måtte rundes av der og da.

De siste to dagene tilbrakte bare vi på en game-lodge utenfor WIndhoek. Her hadde vi blant annet en fantastisk flott ridetur blant de ville, men ikke så skumle, dyrene i Afrika. Se bilder.

Enda po nawa (stay well). Tangi unene, meme and tate!